I 1991 utga trygdeprofessor Asbjørn Kjønstad boka "Attføring av attføringen". Kjønstad hadde deltatt i "Seniorforum for attføring"- en forening av eldre leger, jurister, sosionomer ,psykologer og andre personer som hadde arbeidet med attføring, og som med bakgrunn i sine erfaringer ville peke på at attføringsarbeidet måtte styrkes. Ved overgang til Nav er det igjen grunn til å få fart på attføringa.
Jeg begynte med arbeidsformidling 1943 da jeg etter lov om nasjonal arbeidsinnsats fikk valget mellom arbeidsformidling eller flyplassbygging på Ørlandet. I 1945 ar jeg med på å omskolere flyktninger fra Finnmark til skogsarbeidere i Østerdalen. Jeg har senere vært opptatt av arbeidskraftspørsmål.
Det er hyggelig når fylkesdirektør Haavad Ingvaldsen i Oppland Arbeiderblad den 26. august 2010 kan fortelle at Oppland NAV er best. Men jeg stiller spørsmål om vi har fått det hjelpeapparat som sosialsjefene ønsket seg da jeg i i 1948 var med og stiftet Norges sosialsjefers landslag. Vi ønsket den gang å kunne yte all den hjelp som trengende hadde behov for til et normalt liv, for ikke å si til livets underhold, som det het i den gamle fattigloven.
I forbindelse med overgang til NAV stiller jeg også spørsmål om NAV i dag dekker behovet for funksjonshemmede i arbeidslivet som myndighetene ville oppnå når de la fram St.meld,nr. 45 for 1968-69. Hvor det bl.a. heter
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) vedtok i mai 1964 en rekomandasjon om arbeidsmarknadspolitikken som middel til å fremja økonomisk vekst. Arbeidsdirektorat la i juni 1967 fram melding om dette. I Rekommandasjonen fra 1964 het det "Bakgrunnen for attføringsarbeidet e r at alle som ønskjer det bør få komme ut i arbeidslivet og gjera ein innsats der i samsvar med føresetnadene kvar og en har. Dette målet byggjer både på sosiale og økonomiske syn. For den einskilde har det mykje å seia at han personleg får visa kva han duger til ved eige arbeid. Arbeidskrafta til dei yrkeshemma har og mykje å seia for arbeidsmarknaden. For å hjelpa personer med ein eller annan skade eller lyte til å komme ut i arbeidslivet, er det skipa attføringsinstitutt i Oslo, Bergen og Trondheim . Også Verksemder for yrkesvalghemma skal gi sysselsetting til personer med fysiske, psykiske eller sosiale skader eller lyter, og som difor ikkje kan tevla med dei som er fullt arbeidsføre".
Ved behandling i Stortinget den 6. juni 1969 ble denne protokoll lagt ved møteboka som det heter.
Som arbeidskonsulent ved fylkesarbeidskontoret for Oppland i 1958 reiste jeg rundt til trygdekontorene og ble godt mottatt når jeg kunne fortelle at Staten skulle overta all arbeidsformidling. Arbeidsformidling var tidligere kommunal med arbeidskontor i byene, men utover på landet var det mange steder tillagt trygdekontorene. Trygdekontorene jublet når de skulle bli fritatt for denne oppgaven, som noen mente at det lå på siden av deres oppdrag.
24. oktober 1947 nedsatte regjeringen en komité med formål å utrede spørsmål om sysselsetting av delvis arbeidsføre. Bestyrer Torp ved Oslo arbeidskontor ble komiteens formann og komiteen omtales som Torp-komiteen. Komiteen la fram sin innstilling i 1948, og foreslo at det ble opprettet stillinger som arbeidskonsulenter Disse skulle få spesialoppgaver som ville få et krevende, ansvarsfullt og viktig arbeid. Kravene til disse konsulenters kunnskaper og skikkethet må settes høyt fra første stund hvis de skal fylle sin oppgave. Komiteen rekner i en lang rekke opp de krav som måtte stilles med kunnskap i sosialmedisin, i psykologi og sosialøkonomi foruten innsikt i lovverket og arbeidslivet, Ingen fylte for tiden disse krav.
I lov om uføretrygd het det at attføring skulle være forsøkt før uføretrygd kunne innvilges. Arbeidskonsulent Martin Starheim fra Bodø ble ansatt i RTV som attføringskyndig. For Starheim ble det en oppgave å få til et regelverk som ga mulighet for å finansiere attføring med uføretrygdloven som en kilde . Jeg fulgte etter i Starheims jobb i Bodø og fant notat med 43 navn som mulige kilder for finansiering av attførings tiltak. Det var både usikkert og arbeidskrevende.
Det ble med eget avsnitt i uføretrygdloven åpnet for finansiering av attføring for de som av helsemessige grunner var falt ut av arbeidslivet.
Når finansiering av attføring skulle dekkes gjennom uføretrygden ble trygdekontorene igjen trukket inn i arbeidsmarkedstiltak.
I høringsnotatet i 1958 var kalkulert med at 60.000 personer ville være berettiget til trygd. I arbeiderregjeringas utkast til uføretrygdlov ,var uføregraden satt til 25 %, men når loven ble vedtatt i 1960 var det satt som vilkår at søkeren var minst 50 % ufør.
Når vi i dag har et stort antall uføretrygdede er det symptom på at attføringa ikke har fungert tilfredsstillende.
Omkring år 1800 var 80 % sysselsatt i primærnæringene, mens 10 % var i sekundæryrker og 10 % i terftiæryrker. I 2007 var 2 % i primæryrkene, 9,8 % i sekundærnæringer og 59,8 % i tertiærnæringer. Det innebærer at vi har en stor reserve som søker trygdedekning. Hvis vi skal få ned tallet få uføretrygdede, må velskolerte sosionomer ,som i dag dekker de krav Torpkomiteen stilte, få myndighet på linje med leger og andre fagfolk til å behandle og gjennomføre sin attføringoppgave for de som trenger det, slik rekomandasjonen fra 1964 pekte på. Det må ikke strande på et stivbent og regelbundet byråkrati.
Stortinget har spart penger på å legge ned Attføringsinstituttene og skoler (Vårtun og Vårli) som var våre instrument. Nå høster myndighetene store antall delvis arbeidsføre, som med disse redskap kunne vært i arbeid. Vi trenger flere attføringssenter slik som dr.med. Thiis Evensen og arbeidskonsulent Per Fredriksen startet i Rauland og som i dag viser positive resultat.
Willy Røed
sosionom
