I 1997 utga NOA et jubileumsnummer med god hjelp av Guri Bramness, Kirsti Fasmer Dahl, Willy Røed, Per Berger, Per Nuland, Knut Fossestøl, Ivar Voldheim, Eli Vareberg, Tore Pettersen og NOA`s styre som pådrivere. Det er ut fra dette jubileumsnummeret jeg har hentet historien. Mange som jobber med sykefravær, attføring og rehabilitering kjenner ikke til hva Norsk Attføringsforum står for, og det er en grunn for at jeg skriver historien. Hvis jeg har utelatt noe som er av betydning ønsker jeg at dette blir sendt til sentralstyret for NOA, så vi kan føye til/rette på stoffet slik at det blir helt korrekt.
Torpkomitèen
I 1947 startet Torpkomitèen sitt arbeid for å hjelpe krigsskadde. De la frem en innstilling for Stortinget vårsesjonen i 1948, som erklærte attføring som et eget fagområde, hvor det var behov for særskilt opplæring. Sakkyndige og personlig skikkede personer skulle ansettes i distriktene (1952). Det å være fagkyndig er å ha et «saklig syn» på de yrkesvalgshemmedes problemer i forhold til arbeidslivet. Det må tas utgangspunkt i de foreliggende positive muligheter og ikke i vedkommendes handicap, og at en så langt som mulig unngår ethvert særstempel både på personer og yrker. Medlidenhet kan være uheldig og til dels et skadelig utgangspunkt (Torpkomitèen 1952). Dette vil si at de som skal jobbe med attføring må ha inngående kjennskap til personen på den ene siden og arbeidslivet/jobben på den andre siden. Det har vært jobbet mye for å prøve å få dette faget inn i Høgskolene, som et grunnfag med 20 vekttall. Per Berger sa at «Attføring er en av grunnpilarene i velferdsstaten». Guri Bramness sa «Det var et ønske om å få frem et sosialhistorisk materiale, ikke for å fortape seg i det som var, men for å sørge for at man tok med seg det som var positivt, selv om man måtte finne på nye ting». Hun var også opptatt av den tverrfaglige kompetansen og nødvendigheten av denne.
Spesialist i attføring
Bjørn Rogan ble den første godkjente spesialist i attføring i 1958/-59 i Norge. Han sa «Faget ble født med meg og døde med meg», for da Rogan gikk av med pensjon, ble denne spesialiteten slått sammen med «Fysikalsk medisin og Rehabilitering». Det var viktig å kjenne til lovgivningen, arbeidsmarkedets måte å virke på og at man hadde godt kjennskap til arbeidskonsulentene, personlige kontakter og bred kontaktflate utenfor det medisinske miljøet for å jobbe med attføring.
Karl Evang karakteriserer i 1959 attføringsmedisinen som en ny retning innen medisinfaget og ikke som en enkel spesialitet.
Seiputvalget (1959) ønsket å bygge ut registreringssentraler (senere attføringsinstitutter) og opprette sosialmedisinske avdelinger i alle fylkene. Det var ønske om utbygging av bedrifter for vernet arbeid i hvert fylke, utbygging av hjemmearbeidssentraler, pensjonater og overgangsboliger, samt yrkesskoler for yrkesvalghemmede og opprettelse av nye stillinger som arbeidskonsulenter og attføringssekretærer. Tanken var at «Attføring er en kontinuerlig prosess fra sykeseng til arbeidsplass».
Opprettelse av Debattforum for Attføring (DFA)
Det som i dag er Norsk Attføringsforum (NOA) ble startet 1.juni 1961 av Bjørn Rogan. Den gang het forumet «Debattforum for Attføring». Det første arbeidsutvalget ble valgt og besto av Øivinn Olafsen (undervisningsleder ved Statens Attføringsinstitutt i Oslo), Bjørn Rogan (overlege ved Aker Sykehus, Sosialmedisinsk avdeling), Karl Starheim (attføringskonsulent i Rikstrygdeverket), Allan Velvin (undervisningskonsulent i Arbeidsdirektoratet) og Rigmor Wesenberg (sosialsekretær i Oslo Helseråd, Sosialmedisinsk avdeling). De som tok initiativ til starten var arbeidsmedisinere, arbeidskonsulenter og folk fra sentraladministrasjonen. De var optimister på attføringens vegne, ikke minst fordi «Lov om uføretrygd og attføringshjelp» kom i 1960. Det var utpekte medlemmer i kraft av sin stilling, de hadde taushetsplikt og ingen offentlige referat fra møtene, slik at medlemmene kunne føle seg frie til å diskutere og si sine meninger. De hadde ikke lov til å bruke titler under sammenkomstene. Arbeidsutvalgets oppsummering etter 2 ½ år var at de ikke hadde lyktes i sitt arbeid. Mange hadde ikke mulighet til å være medlem, derfor ble dette endret til å være at medlemmene måtte ha «en viss garanti for medlemmets aktive interesse og medvirkning». Videre ble det bestemt at det skulle være en kontingent, representantskap, et styre og om møtehyppighet.. Det ble foreslått opprettelse av regionale fora og nytt navn. Norsk Attføringsforum ble foreslått. På styremøte 27.februar 1964 ble navnebytte, personlig medlemskap og valg av styreformann vedtatt.
Debattforum for Attføring endret navn til Norsk Attføringsforum (NOA) 27.februar 1964. Frem til 1977 hadde forumet regelmessig møtevirksomhet i Oslo – to kveldsmøter pr. vår og høst.
Utover sekstitallet ble det fokusert på spesielle diagnosegrupper som f.eks:
1963 og 1968 Psykiatrisk klientell, 1964 Lovbrytere, 1967 Psykisk utviklingshemmede, 1968 og 1970 Alkoholikere, 1968 Ungdom. Den sosialpolitiske/sosialmedisinske og samfunnsvitenskapelige orientering ble sterkere. Dette ga seg utslag i ulike foredrag som illustrerer sammenheng mellom ulike former for yrkes- eller funksjonshemminger. Handicapomsorg og dens forhold til yrkesmessig attføring tematiseres i 1965, mens tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede kommer på dagsorden i 1969.
Vi er kommet til 1977
Norsk Attføringsforum fungerer som kurs- og seminararrangør på landsbasis – lokalisert på forskjellige steder i Norge. I tillegg ble det i mange år arrangert vårmøter i Oslo på kveldstid.
Etter hvert har NOA's Høstseminar blitt et attraktivt møtested for folk som er opptatt av attføring – ofte med svært forskjellig bakgrunn og ståsted.
Kontaktorganet «Attføring og Arbeid» ble opprettet i ca. 1980.
«Seniorforum for Attføring»
«Seniorforum for Attføring» ble opprettet 12.10.1990 med Willy Røed, Per Berger og Ole Fredrik Fredriksen, sistnevnte som leder. Dette var et resultat av og en politisk handling mot myndighetene og det de opplevde som byråkratisering av attføringsapparatet og glemselen av attføring som fag.
De ønsket også å markere overfor NOA at de ikke var faglig sterke nok til å ta opp kampen mot utviklingen.
I flere år var det uenighet mellom seniorforum og NOA sentralt, mens de også fikk igang positive refleksjoner hos enkelte. De deltok aktivt i politiske møter. På et møte på Aker Sykehus hadde Per Berger tema: «Attføring - en gullkantet investering!»
Willy Røed og Per Berger var piratlobbyister på Stortinget og de bearbeidet politikere så det førte til debatter.
Attføringsmeldingen kom 2 år etter dette. Einar Omdal karakteriserer moderniseringen og effektiviseringen på arbeidskontorene på åttitallet slik: «de bygget ned yrkesrettet attføring i a-etaten, alt som var bygget opp forsvant i generalistmodellen, spesialistene forsvant, og de nye rettlederne/formidlerne gjorde en dårlig jobb, attføringskompetansen forsvant ut... de ble bare et ekspedisjonskontor».
Kjønstad ga ut en bok i 1991 «Attføring av Attføringen» som beskriver situasjonen på denne tiden
Brutte løfter
De sosialmedisinske avdelingene ved sykehusene ble ikke utbygd som planlagt.
Seip-utvalget planla regionale, sosialmedisinske avdelinger i alle fylker, men realiteten ble at det kun ble opprettet 7 avdelinger pr. 1980. Disse var i Ålesund, Førde, Arendal, Skien, Lillehammer, Fredrikstad og Oslo. Årsaken til dette var finansielle problemer i fylkene. Det ble presset på fylkene fra Helsedirektoratet, men det endret ikke situasjonen. Det ble liten interesse for å søke de få utdannelsesstillingene ved de sosialmedisinske avdelingene, det var lite attraktivt, da det ble mer avhengig av institusjoner for å bruke spesialiteten og folk søkte seg dit. Hele konseptet stagnerte da det ikke var opprettet stillinger, og ikke fikk de folk på sykehusene med interesse for sosialmedisin.
Attføringsinstituttet ble utsatt for kritikk da det ble satt spørsmålstegn ved institusjonens innretting og berettigelse (jfr. NOU 1976:58). Noe av kritikken gikk ut på at instituttene hadde en somatisk «slagside» som var lite egnet til å gripe endringene i klientbildet, som i større grad var preget av personlighetsmessige og sosiale avvik. Arbeidstreningsbiten var lite realistisk og det ble satt spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av sentrale institusjonaliserte løsninger overhodet. Ansvaret for koordinering og helheten i attføringsarbeidet skulle ikke lenger være i institusjonene eller til en profesjonell kompetanse, men til lokale og tverretatlige samarbeidsordninger. Fra å være underlagt Kommunal- og Arbeidsdepartementet ble de nå direkte underlagt Arbeidsdirektoratet.
Denne utviklingen preget Norsk Attføring med møtetemaer. Det ble diskutert om problemstillinger knyttet til organisering og samarbeid, omfanget av problemene og tilgjengelige ressurser. Misforhold mellom idealer og realiteter står i sentrum og samfunnsvitere trekkes i økende grad inn for å forklare hvorfor tingene ble som de ble. Typiske møtetitler fra midten av syttiårene er «om faglig styrking av den yrkesmessige attføringsvirksomheten», «problemet med informasjonsutveksling mellom feltet og sentrale organer»,»attføringsvirksomheten i krise», «attføringstjenesten på gale veier?», «attføringsarbeidet – en virksomhet i motvind», «hva er sosialmedisin?», «om sosialmedisinske sykehusavdelinger – stemmer kartet med terrenget? Trenger kartet korrigering?»
Interessen for NOA var dalende, men i november 1973 innledet overlege Odd Kahrs og psykolog Terje Hansen et tema på et medlemsmøte i NOA: «Fungerer attføringsforum etter intensjonene?» Dette ble tatt opp på årsmøtet 1974, og det ble oppnevnt et utvalg på 8 personer med assisterende overlege Odd Kahrs som leder og sosionomen Willy Røed og sosialmedisiner Per Sundby var deltagere. De skulle vurdere formål og organisering av NOA. De ønsket å bryte den isolasjonen arbeidskonsulentene, de ansatte ved Attføringsinstituttene og medisinerne var kommet i, i forhold til arbeidsmarkedsetaten, de ønsket en bredere sosialmedisinsk forståelse av attføring. De ønsket «en forståelse av attføring i vid forstand som en generell del av sosialtjenesten».
I tillegg til dette ønsket de medlemskap med kontingent, opprettelse av en lønnet sekretær med ansvar for informasjon og etterutdanning og et styre med koordinerende formann og styremedlemmer som er faglig ansvarlige for sine faglige sektorer. De ønsket også landsforening med mer faglig aktivitet. Det ble foreslått å endre navn til «Forum for rehabilitering og sosialt helsearbeid». Utvalget fikk ikke støtte på årsmøtet og Odd Kahrs gikk ut av NOA i protest.
Einar Omland, som hadde vært i NOA siden slutten av sekstiårene, var en av dem som fikk NOA på beina igjen. Han skriver at NOA oppløste seg mellom 1973 og 1975, men noen opprettholdt møteaktivitet ut dette tiåret. Diskusjonen gikk ut på utfordringene attføring og attføringsapparatet sto overfor.
Solfrid Kobbevik (fra Jubileumsnummeret for NOA)
